Iris, oktober 1986

sensommeren dette året kom stemmen til Iris tydelig og ren gjennom det grå laget av tåke. Stemmen noen hadde lyttet til en stund og som stadig flere kunne høre. Hun er budbringer, broen, fargeskalaen som knytter himmel og jord tettere sammen før de er i harmonien de søker.

I Meg Lever Ordet

Skapelsens Opphav

Livets Kilde

Mellom Deg Og Meg

En Regnbue

Som Bærer Den Våpenløse Vandrer

Måtte Jeg Fylles Av Evighet

Fra Den Jeg Var

Til Den Jeg Er

Henimot Den Jeg Vil Bli

Slik Får Jeg Håp Tillit Og Mot

Til Handling I Tiden.

Et Årtusen Var I Sin Sluttfase, Og Vår Tids Viktigste Spørsmål Kunne Blitt Besvart:

Hvordan Skapes Fred? Eller Også: Hva Er Fred?

Krigen-Som Freden-Har En Global, En Mellommenneskelig Og En Individuell Side.

På Alle Tre Områder Griper Kosmiske Krefter Inn.

Vi Står På Den Samme Jord, Vi Er Alene, Men Vi Har Hverandre, Og Vi Har Sterke Gode Krefter Som Venter På Sin Forløsning.

Freden Er Her, Omkring Oss, I Oss Og Mellom Oss.

Men Den Må Møtes.

Den Globale Krigen Er Krigen Mot Hele Skaperverket. Den Krig Som Er Utenfor Og Bortenfor Meg Selv Er Lettest Å Få Øye På, Og De Fleste Har Liten Mulighet Til Å Gripe Direkte Inn I Denne. Vi Vises Bilder I Aviser Og På Fjernsyn, Ser Det, Men Kan Ikke Nå Det. Langt Vekk, Men Allikevel Truende Nær. Nå Rammer Denne Lidelsen Andre, Men Vi Vet At Med Moderne Våpenindustri Har Vår Klode Blitt Liten, Og Vi Er Alle Underlagt Den Samme Trussel.

Krigen Raser Som Før Mellom Folkeslag, Nyere Er At Selve Himmelrommet Tas I Bruk, Og Aldri Har Krigen Mot Naturen Vært Større Enn I Dag. Uansett Hvem En Er Eller Hvor En Er Blir Man Utsatt For Forurensning Av Luft, Jord Og Vann. Plante- Og Dyreslag Trues Av Utrydding. Angsten For Kjernevåpen Og - Kraftverk Er Alles. Atomkjernen, Usynlig For Det Blotte Øyet, Rommer Enorme Ødeleggelseskrefter. Angsten For Dette Gjør Oss Til Ofre For Katastrofen Før Den Er Her. Krigen Blir Værende, Hvis Dens Motpart Ikke Fødes. Menneskets Indre Kjerne, Også Usynlig For Øyet, Rommer De Krefter Som Kan Ta Kampen Opp Mot Angsten. Den Skjuler Også Sprengkraft-Men Denne Gir Livgivende Lys Og Varme.

Den Globale Trussel Er Krigen Mot Vår Opprinnelse, Og Det Er Denne Opprinnelse Vi Må Finne Tilbake Til.

Lidelsene På Jord Er Alles. Vi Lever I En Tid Som Viser Til En-Heten, En Vi-Tid.

Den Mellommenneskelige Krig Er Den Som Pågår Fra Menneske Til Menneske. Den Utøves Daglig I Familier, I Nabolag, På Arbeidsplass Og Skole. Denne Krigen Er Vi Alle Direkte Engasjert I. Men - Her Hvor Jeg Kan Handle, Finner Jeg Ofte Ut At Det Er Den Andre Som Har Skyld Og Ansvar. Vi Kritiserer Og Angriper Hverandre. Uenighet Og Mistillit Er Ikke Nytt Blant Mennesker, Men Aldri Har Vel De Sosiale Bånd Vært Svakere Enn I Dag. De Siste Bånd Som Brister Er Blodsbåndene: Medlemmer Av Samme Familie Blir Fremmede For Hverandre. Slektskap Er Ikke Lenger Nødvendigvis Grunnlag For Fellesskap.

Makt Og Prestisje Finnes Overalt I Det Sosiale Liv I Dag. En Står Over, En Står Under, Og Pansret Står Vi Overfor Hverandre. Alle Strukturer, Enten De Er Av Familiemessig, Ideologisk Eller Yrkesmessig Art, Kan Være Forkledd Egoisme. Seirer Mitt Parti, Seirer Jeg. Individet Oppslukes Av Gruppen, Uten Personlig Ansvar.

De Mange Mellommenneskelige Konflikter Viser Nødvendigheten Av Å Våge Nye Veier I Det Sosiale Liv, Slik At Fremtidsspirene Får Vokse. Vi Har Alle Et Guddommelig Punkt I Oss, Mer Eller Mindre Pakket Inn, Og Vi Har Det Vi Kjenner Best: Det Selviske Hverdags - Jeg. Bestreber Vi Oss På Å Møtes Der Vi Er «Ufødte», Finnes Ingen Ensomhet. Møtes Vi Ut Fra Våre Selviske Jeg Vil Det Alltid Forbli Murer Mellom Oss. I Den Grad Vi Møtes I Lys Av Dette Høyere, Det Evige I Oss, Vil Vi Kunne Oppleve Hvor Sterkt Forbundet Vi Er Med Hverandre.

Fred Er Å Finne De Søskenlike Kjærlighetsbånd Som Gjør Krig Til En Umulighet. Vår Tid Er En Tid Mellom To, En Du Og Jeg - Tid.

Den Individuelle Krig Er Den Krig Jeg Har I Meg Selv. Denne Krigen Er Ofte Vanskelig Å Se, Ja Vanskelig Kan Det Være Å Innrømme At Den I Det Hele Tatt Finnes.

Og - Den Krig Er Det Bare Jeg Som Kan Gjøre Noe Med.

Indre Uro Er Typisk For Mennesket I Vår Del Av Verden: Travelhet, Angst, Depresjon, Aggresjon. Dette Er Krigen Mot Det I Meg Som Er Av Evighetsnatur, Men Som I Dag Stille Banker På, Og Har Mange Navn: «Den Indre Røst», «Samvittigheten», «Det Høyere Jeg», «Det Indre Jeg».

Gjennom Å Utvikles For Å Forandre Seg Selv Kan Hvert Menneske Gi Sitt Bidrag Til Fredsarbeidet. I Vårt Todelte Jeg Skjules De To Utviklingsmuligheter. Den Ene Vei Binder Oss Til Jorden Som Selviske Vesener, Destruktivt Overfor Oss Selv Og Omgivelsene. Den Andre Vei Kan Gjennom Ensomhet Og Angst, Løfte Oss Opp Mot Himmelen, Og Vi Vil Forstå Hva Som Er Meningen Med Jord - Livet.

I Dag Settes Vårt Jeg På De Største Prøver. De Vakreste Idealer Finnes I Forvrengte Former. Kjærligheten I Forkvaklet Form Uttrykkes Gjennom Jeg- Løs Seksualitet I Blandet Vold. Friheten Forveksles Med Egoistiske Handlinger Hvor Konsekvensene Ikke Teller Med. I Kjølvannet Av Disse Uttrykksformer Følger Nød Og Elendighet. Forenes, Derimot, Kjærlighet Og Frihet Med Idealene I Vårt «Høyeste Jeg» Blir Fred. Denne Vei, Å Søke Til Sitt Sanne Jeg, Er Vår Tids Vei Og Det Moderne Menneskets Eneste Håp.

Vår Tid Er En Tid For Individualiteten, En Jeg - Tid.

I Den Vanskelige Tid Vi Nå Står, Må Vi Samle Mot, For Å Møte Alt Som Kommer Til Oss, I Tillit Til At Det Finnes En Guddommelig Verdensledelse, Som Gir Oss Vansker Vi Trenger Og Bærer De Handlinger Som Settes Inn I Disse Fremskrittmakters Tjeneste. Freden Må Kjempes Fram, Leves Fram, Uten At Krigens Midler Tas I Bruk. Vakker Og Sterk Er Freden, Og Midt I Blant Oss. Navnløs Er Framtiden, Et Ufødt Barn. Vi Kan Alle, Som Den Vi Er, Der Vi Er, Bidra Til Fremtidsbarnets Forløsning. Og Vi Er Selv Barn Av Den Samme Fremtid.

O Menneske

Strekk Dine Armer Ut Til Sidene

For Å Holde Hender Og Favne En Menneskehet

Hold Ditt Hode Opp Mot Himmelen

Men Bøyet I Stille Ydmykhet

Ha Dine Ben Fast På Jorden

En Verden Behøver Deg