I slutten av april 1980

fikk jeg en kallelse. Et vesen framsto i forkledning som et androgynt menneske. Jeg erfarte det som en henvendelse, en påminnelse om en oppgave, en dypere 1980 identitet enn det å være 32 år og småbarnsmor.. Det var et ansikt som utstrålte en overjordisk renhet og uskyld. Øynene hadde en inntrengende virkning: kjærlighet og fred. Det skapte en dyp lengsel farget med sorg i meg, men det ga også et håp. Noen uker før hadde jeg bedt en bønn (i tilfelle noen hørte) om hva jeg skulle gjøre videre da det begynte å demre at det yrket jeg hadde valgt kanskje allikevel ikke var riktig for meg. Jeg visste på det tidspunkt lite om mystikererfaringer, men har senere gjenkjent det hos flere historiske skikkelser, spesielt kvinner. I de kommende årene skjedde det mer, det ble på ulike måter gitt erfaringer jeg til da aldri hadde hørt om. Ingen i mine omgivelser så hva jeg gikk gjennom. Hadde lest et sted at det var best å tie hvis man sanset noe annet enn det de fysiske sanser fortalte. De krefter som tidvis talte til meg ga meg en trygghet den vanlige verden aldri hadde gitt, Jeg følte meg underlig nok s e t t på et dypt inderlig plan. Hengivebheten og takknemlighet i meg vokste; jeg ville tjene de gode kreftene og framtiden

  I yngre dager trodde jeg nærmest at jeg måtte være helt perfekt før jeg kunne gå ut med noe..og produktene likeså...Alt blir enklere da man erkjenner sin absolutte uperfekthet og faktisk har ikke jeg lært hvordan jeg skal være som menneske. inntil da er verden spaltet opp mellom den indre verden i meg og den ytre verden hvor mine steg er famlende og mine ytringer ikke fullt ut bærer den klang jeg erfarer i det indre landskap. 

Her er noen skisser som finnes i teksten. Forsøker å vise hvordan energien kjentes de perioder inspirasjonen økte og det ble lettere både å skrive og å lage bilder enn til vanlig.

 .